Del 3 av artikkel: I dybden, om kraniosakralterapi
Sutherland: Hvorfor ser enkelte knokler ut som fiskegjeller?
William Sutherland (1873-1954) var en journalist som etter å ha besøkt skolen til A. T. Still, grunnleggeren av osteopatien, ble så grepet av det han så at han selv startet studiet i 1898. I denne kreative fasen hvor osteopatien var under rask utvikling, var det et stort fokus på forståelse av hvordan kroppen fungerer mekanisk. Kroppen ble sett på som en maskin. De som har forsøkt å forstå hvordan en maskin egentlig fungerer, oppdager fort at ingenting er tilfeldig og alt har sin meget spesifikke plass. Den minste forskyvning i mellom de bevegelige delene gjør at maskinen ikke fungerer så bra. Det kan bli varmeutvikling, økt slitasje eller alt kan rett og slett slutte å fungere. Så når Sutherland så på en av Stills knokler fra en menneskelig hodeskalle og så at dette benet (os temporalis) har parallelle riller som passer med riller i de møtende knoklene (os parietalis/os occiput) så måtte han stille seg selv spørsmålet hvorfor var disse rillene der som fikk knoklene til å minne om fiskegjeller. Dette spørsmålet kunne han ikke finne svaret på da og det tok flere år før dette spørsmålet igjen fløt opp igjen som en bevisst tanke han ikke lengre kunne undertrykke. Han var nødt til å finne svaret!
De amerikanske og engelske anatomene, i motsetning til anatomer i Sør-Europa, mente at knoklene gror sammen i barndommen. Sutherland følte at tanken på bevegelighet mellom knoklene i kraniet var så kontroversielt at han i mange år drev sin forskning i største hemmelighet. Han studerte knoklene og kom fram til hvordan han mente rillene og andre særegenheter måtte styre hvordan knoklene kunne bevege seg i forhold til hverandre. Han laget et system av remmer og skruer som gjorde at han kunne fiksere de ulike knoklene. For ikke å utsette andre for ubehag gjorde han disse forsøkene på seg selv, hans kone fikk hjelpe ham å løsne remmene om han skulle besvime. Det viste seg at det var et system i de reaksjonene han fikk. Når enkelte knokler ble fiksert fikk han følelsesmessige reaksjoner, andre ganger var det kroppslige ubehag som dominerte. Spesielt interesserte han seg for sphenoid, en knokkel som av utseende kan minne om en sommerfugl med vingespisser ved tinningen. Denne sommerfugl-lignende knokkelen har sine ben bakerst i ganen og en kropp som danner gulvet midt i fremre del av hodeskallen. Han påviste hvordan bevegelser i dette benet forplantet seg til resten av kraniet, og hvordan noen av ansiktets ben har spesielle glideflater mot sphenoid slik at disse kan bevege seg i takt med den.
Sutherland kom fram til at sphenoid trolig fungerte som en motor som beveget de omliggende knoklene og skaper en bevegelse som deretter forplantet seg mekanisk nedover ryggsøylen til korsbenet (os sacrum). Han fant at ufriheter nede i leddflatene til korsbenet forstyrret bevegelsesmønstret og derved også sphenoids bevegelse. I 1925 hadde endelig Sutherland utviklet disse teoriene ferdig og komme fram til effektive behandlingsmetoder som han begynte å lære bort til andre osteopater. I de neste 60 år var osteopati i kranieområdet nesten en hemmelig gren av osteopatien. Den overlevde og metodene utviklet seg i det stille på grunn av sterke personligheter som Harold Magoun (1898-1981) og Cranial Academy (etablert i 1947) som underviste leger, tannleger og osteopater i Sutherlands osteopati i kranieområdet.