Under en behandling fikk jeg et veldig godt og viktig spørsmål for oss som jobber med mennesker: «Har du ingen medfølelse?» Det korte svaret er: nei, ikke i rollen som terapeut.
Dette svaret strider nok i mot både hva mange av mine egne pasienter opplever når de er hos meg og hva vi tenker må være en viktig egenskap for en terapeut. Det viser seg at under en behandling med kraniosakralterapi vil det kunne være like forstyrrende å ha medfølelse med en pasient som å føle antipati. Hvorfor?
I mange terapiformer har terapeuten et veldefinert mål om å oppnå noe spesielt i løpet av en behandling. Terapeutens mål kan for eksempel være å rette opp bekkenet til pasienten eller å gjøre pasienten i stand til å endre et tankemønster. Dette er en så innarbeidet tankegang i vårt samfunn at alle nyutdannede kraniosakralterapeuter* trenger å jobbe bevisst med å endre dette. Idealet vi jobber mot er å være «nøytral», uten å ha noen form for egen intensjon med behandlingen vi gir eller bli revet med av våre egne følelser.
Nøytralitet – veggene i rommet der alt kan skje
Mange har problemer med å beskrive hva som skjer når de får kraniosakralterapi. En nyutdannet terapeut vil vanligvis følge en behandlingsprotokoll som gjør at i løpet av en time har de vært innom de mest sannsynlige områdene i kroppen hvor det kan finnes restriksjoner som påvirker kraniosakralsystemet. Etterhvert som vi blir mer erfarne som terapeuter, blir vi istand til å gå direkte til det området i kroppen som har det mest grunnleggende behovet for vår støtte. Hva er det som gjør at vi blir i stand til det? Evnen til å være nøytral og til å lytte med våre hender.
Dersom jeg arbeider ut fra et ønske om å få ordnet et spesielt kroppslig problem eller tillater meg til å føle noe for pasienten – så mister jeg muligheten til å være nøytral og helt åpen i forhold til det som skjer. Klarer jeg, derimot, å være tilstede uten forstyrrende intensjoner og følelser, kan jeg fange opp restriksjonsområder og følge bevegelsene der på en slik måte at jeg kan støtte vevet til kroppen selv finner veien til løsning (release/frigjøring). Det er som når et barn tørr å gjøre noe nytt fordi en av foreldrene ser på. I begge tilfellene har tilstedeværelsen av «noen som ser» skapt et rom for utvikling. Dersom jeg, eller barnets foreldre, griper aktiv inn fordi vi tror vi vet best – er det vår vilje som presses igjennom. Det blir ingen dyptgripende endring som kommer innenfra. I stedet er vi bare der og gir trygghet fordi vi kan gripe inn dersom det trengs støtte!
Jo mer nøytral jeg er som terapeut, jo større muligheter er det for at de mest grunnleggende restriksjonene til pasienten kan finne sin løsning. Jo mer intensjoner, eller følelser, jeg har i forhold til pasienten – jo større er sjansen for at det ikke blir noen varige endringer som resultat av behandlingen.
Hvorfor kjennes det da ut som om jeg bryr meg?
Når jeg, i rollen som terapeut, klarer å være helt nøytral samtidig som jeg er tilstede for pasientene, behøver ikke de å opprettholde noen masker eller vokte sine ord. Når dette inntreffer kan de selv oppleve sin kropp og sine knuter av tanker og følelser uten å måtte bedømme om det de føler, eller den de er, er godt eller dårlig. De kan få tryggheten til å oppleve seg selv mye dypere enn det vi vanligvis er i stand til på egen hånd. Åpenheten i dette nøytrale «behandlingsrommet» gjør at mange blir i stand til å seg selv på en ny måte og oppleve direkte innsikter som gjør at de kan gjøre endringer i sine liv eller slippe gamle tankemønstre/opplevelser.
Selvsagt er vi terapeuter også mennesker, så vi må hele tiden være våkne for at våre egne følelser eller intensjoner kan begynne å forstyrre behandlingen. Blir vi oppmerksom på at så er tilfelle, justerer vi oss tilbake til en mest mulig nøytral sinnestilstand.
*) Det finnes mange retninger innen kraniosakralterapi, Noen retninger har en ganske mekanisk holdning til hvordan man skal arbeide med kraniets knokler. For enkelte av disse vil fokuset være å få knoklene til å bevege seg i et «idealisk» mønster, mer lik kraniell osteopati før Upledgers utvikling av moderne kraniosakralterapi eller de biodynamiske retningene som utviklet seg med grunnlag i Sutherlands andre innsikt.