Hjernen, så mye mer enn bare nerver!

Hjernen, så mye mer enn bare nerver!

Alle vet vi litt om hvordan nervene leder impulser til hjernen fra sanseorganene når vi ser noe, hører lyder eller for eksempel føler varme. Disse impulsene eller mer nøyaktig, elektriske signalene, bearbeides i nettverket av nerveceller  i hjernens som avgjør om det skal sendes signaler ut til muskler om at de skal bevege seg. Selv de enkleste dyr med et nervesystem kan undersøke sine omgivelser og avgjøre hvordan de skal reagere, skal de trekke seg unna, spise eller overse det de undersøker. Etterhvert som nervesystemet har blitt videreutviklet hos mer og mer avanserte dyrearter, har de livsbevarende funksjonene som å puste, fordøye mat og forplanting, fått sine egne spesialiserte hjerneområder. Vi pattedyr har i tillegg fått utviklet områder som gjør at vi har et rikt følelsesliv og kan huske slik at vi kan lære av erfaringer. Storehjernen som vi mennesker er stolte av, er en ytterligere lag av spesialisering som blant annet gjør at vi kan tenke abstrakt, planlegge, snakke og forstå språk.

Vintertynne trær

Men, hva med alle andre celler i hjernen?

Nervecellene (neuronene) i hjernen er omgitt av andre celler. Disse går under samlebetegnelsen gliaceller og er helt nødvendig for at nervesystemet skal kunne fungere. Avanserte nervesystem som vårt eget, har mange og lange nervetråder (axoner). Om disse ikke er godt nok isolert fra omgivelsene når de elektriske signalene ikke fram dit de skal. Multippel sklerose er en sykdom hvor denne isoleringen (myelin) blir ødelagt og den syke gradvis blant annet mister evnen til å bevege seg. Det meste blir etterhvert mye tyngre hos de fleste som har denne sykdommen fordi den som er rammet må bruke mye mer viljekraft for å styre nervene. Oligodendrocyter er navnet på gliacellene som isolerer nervetrådene med myelin inne i sentralnervesystemet.

Et annet vanskelig punkt for nervesystemet er synapsene eller overgangen mellom to nerveceller. Over synapsene kan ikke signalene transporteres som elektriske signaler men må overføres ved hjelp av spesielle molekyler som vi kaller neurotransmittere, for eksempel glutamat og dopamin. Det finnes mange ulike typer av disse og mange blir brukt som medisiner. For at synapsene skal fungere trenges det noen til å fjerne brukte neurotransmitter og gjøre annen nødvendig styring og vedlikehold. Dette utføres særlig av de gliacellene som kalles astrocyter. Astrocytene er forbundet med hverandre så de danner et eget nettverk som går på kryss og tvers i hele hjernen.

Hjernen er nesten helt isolert fra resten av kroppen på grunn av blod-hjerne-barrieren, et lag med astrocyter som ligger rundt alle blodårer i hjernen. Da denne barrieren hindrer de hvite blodlegemene å komme inn i hjernen, trenger hjernen sitt eget immunceller, microglia. Microglia er små nok til å kunne bevege seg overalt i hjernen, de kan smette mellom astrocytene og neuronene. Som hvite blodlegemer kan de angripe inntrengere eller innkapsle problemområder. Siden ingen blod
legemer får lov til å slippe igjennom blod-hjerne-barrieren er røde blodlegemer som plutselig befinner seg på gal side, et av hovedproblemene etter en hjerneblødning. Hjernens celler klarer ikke håndtere nedbrytningsproduktene som dannes når disse brytes ned og mange nerveceller blir drept av disse restene.

Vintertrollene

Hva med kraniosakralterapi og hjernen?

Sett ut fra vårt ståsted som kraniosakralterapeuter, er  cerebrospinalvæsken som produseres i hjernenes ventrikler veldig viktig for vår generelle helse. Ventriklene er spesielle hulrom som ligger inne i selve hjernen og cerebrospinalvæsken som dannes der sirkulerer rundt hjernen og rundt ryggmargen.  Det er denne sirkuleringen som skaper den merkbare rytmiske bevegelsen i hele kroppen som vi kaller kraniosakralrytmen. Ventriklene er på samme måte som blod-hjerne-barrieren omkranset av astrocyter. Nettverket av astrocytene kan ta opp og transportere molekyler til alle deler av hjernen. Ubalanser i dette nettverket kan både hindre hjernens molekyltransport og holde de ulike delene av hjernen i ubalanse.Vår erfaring som terapeuter er at astrocytnettverket på samme måte som bindevev andre steder i kroppen kan holde på restriksjoner og feilposisjoneringer i vevet som har oppstått ved tidligere sykdom eller skader.

Når vi i alle typer kraniosakralterapi arbeider med den normale friheten til hjernens hinnesystem og mellom de ulike knoklene i kraniene (suturene), så gir vi samtidig ventriklene og astrocytnettverket en mulighet til å selvjustere seg. For de av oss som har tatt tilleggsutdannelse i behandling av selve hjernen, tar vi mer direkte kontaktet med disse strukturene. Hovedprinsippet for all kraniosakralbehandling er at vi skal legge til rette for at kroppens selv skal finne løsning på sine problemer så terapeutens rolle er å støtte kroppens egne prosesser uansett hvilken vevtype vi er i kontakt med.

Ved hvilke tilstander kan kraniosakralterapi brukes?

Hjernen og kraniet skal ikke behandles ved alvorlige akutte tilstander hvor det indre trykket ikke må økes, som ved kraniebrudd, ved fare for hjerneblødninger eller lignende. Dette er alvorlige tilstander hvor pasienten normalt uansett vil være innlagt på sykehus.

Som ved all annen naturterapeutisk behandling er det viktig at du ikke unnlater å søke behandling av lege ved behov. Vi kan ofte komplementere men aldri erstatte medisinsk behandling der det er påkrevet.

Videre lesning
“A Brain is Born” av John Upledger om hjernen og hjernens utvikling
“The Other Brain” av R. Douglas om gliaceller

Øyenblikk