Del 4 av artikkel: I dybden, om kraniosakralterapi
De biomekaniske mekanismene og Upledgers forskning
Da John Upledger (1932-2012) tok sin osteopatiske utdannelse, så han på det korte obligatoriske kurset i osteopati i kranieområdet som bortkastet tid, i likhet med mange av sine medstudenter. Siden det var obligatorisk undervisning og han måtte være tilstede, satt han og kameratene bakerst i klassen og pratet om andre ting. Noen år senere opplevde han noe som fikk ham til å forstå at han hadde gått glipp av noe viktig.
I USA har osteopatiske leger et mye lengre og omfattende studium bak seg enn europeiske osteopater. Dette fordi de inngår i helsevesenet på linje med vanlige medisinske leger. En av Upledgers pasienter hadde en uforklarlig sykdom som viste seg å skyldes plakk på hinnen rundt ryggmargen i nakken. Det ble til at Upledger selv skulle assistere en neurolog under operasjonen. Upledgers jobb var enkel, han skulle bare holde ryggmargen helt stille under operasjonen slik at neurologen fikk fjernet plakket. Til hans forbauselse klarte han ikke dette, det var en rytmisk bevegelse langs ryggmargen som han ikke klarte å stoppe. Siden dette, i følge datidens viten om ryggmargen, ble hans interesse vakt. For å finne svar begynte Upledger å studere Sutherlands metoder ved Cranial Academy. Han ble etterhvert leder for et forskningsprosjekt ved Michigan State University som skulle undersøke Sutherlands teknikker. Var det virkelig bevegelse mellom knoklene i kraniet og hvilke mekanismer var i så tilfelle involvert? Prosjektet ledet tilslutt til større forståelse av og noen forbedringer i Sutherlands opprinnelige metoder.
Et av de viktigste funnene var at det finnes en kraniosakralrytme. Det var dette Upledger kjente da han holdt ryggmargen og som Sutherland mente var drevet av sphenoid. De kom fram til at rytmen skapes av forskjellen mellom produksjonshastigheten og reabsorbsjon av cerebrospinalvæsken. De fant at væsken produseres i spesielle strukturer som befinner seg i toppen av høyre og venstre ventrikkel – de væskefylte hulrommene som befinner seg inne i hjernehalvdelene. Fra disse ventriklene fører kanaler væsken igjennom ytterligere to ventrikler og derfra ut i lagene mellom hinnene som omgir hjernen og ryggmargen. Kroppen gjenopptar væsken i spesielle strukturer i forbindelse med sinus sagitalis, en del av systemet som fører venøst blod ut fra hjernen. Den rytmiske bevegelsen i væsken skapes fordi produksjonen av væsken er konstant, men gjenopptaket skjer bare deler av tiden. Gjenopptaket blir utløst av at trykket i hjernen har blitt så høyt at noen strekkfølsomme sensorer i suturen mellom de to parietalis knoklene reagerer og stopper når trykket har sunket så mye at de ikke lenger gir utslag. Denne rytmiske bevegelsen valgte Upledger å kalle kraniosakralrytmen. Den mekaniske virkningen fra trykkøkningen gjør at knoklene i kraniet beveger seg i forhold til hverandre på en slik måte at hulrommet hjernen ligger i blir størst mulig. Når væsketrykket igjen synker glir knoklene tilbake. Langs ryggsøylen spres denne bevegelsen til resten av kroppen dels som en direkte mekanisk bevegelse knokkel mot knokkel, dels på samme måte som når du øker trykket i en vannslange slik at den blir stivere og retter seg ut.
