Denne artikkelen er skrevet for de som liker å gå i dybden og handler om kraniosakralterapiens historie, teorier og litt om mine personlige erfaringer.
Som moderne mennesker leter vi etter raske løsninger på våre problemer. Vi setter bilen på verkstedet for å få fikset en feil og forventer at den er i orden når vi henter den. Vi drar til massøren for å få fikset en muskel eller til kiropraktoren for ryggen, men hva gjør vi om kroppen nekter å la seg tvinge til å bli bedre?
Oppsummering av artikkelen
Osteopaten Sutherland utviklet osteopati i kranieområdet. Dette var en lite kjent del av osteopatien fram til begynnelsen av 1980-tallet da osteopaten John Upledger ledet et forskningsprosjekt hvor målet var å finne ut hvorfor Sutherlands metoder virker. På grunnlag av resultatene utviklet Upledger nye forklaringsmodeller og kom fram til noen nye teknikker, samt gjorde enkelte forandringer i Sutherlands opprinnelige teknikker. Upledger kalte dette for kraniosakralterapi. Senere har dette navnet blitt tatt i bruk av andre retninger som stammer fra osteopati i kranieområdet.
I senere del av Sutherlands liv gjorde han erfaringer som fikk ham til å revurdere sine opprinnelige teknikker. I stedet for å understøtte de mekaniske prosessene i kroppen, begynte han å vektlegge de spontane forandringene i kroppen som skjer under spesielle stillstandtilstander. Dette ble etterhvert kalt den biodynamiske retningen for å skille det fra hans tidligere modell, nå kjent som den biomekaniske.
Kraniosakralterapiens hovedfokuser er den frie bevegeligheten mellom de ulike knoklene i kraniet og langs ryggsøylen, samt systemet av hjernehinner som fortsetter rundt nervene nedover ryggsøylen. Et viktig hjelpemiddel både for diagnose og behandling er kraniosakralrytmen som stammer fra sirkulasjonen av cerebrospinalvæsken. De samme metodene blir brukt til å behandle alle strukturer i resten av kroppen. Siden behandlingen utføres med minst mulig kraft og uten å tvinge kroppen, er dette en myk behandlingsform som kan brukes for alt og alle. Den eneste generelle kontraindikasjonen er tilstander hvor trykkforandringer i kraniet ikke må forekomme. I praksis vil det si ved kraniebrudd, fare for hjerneblødninger eller lignende.