Del 4 av artikkel: I dybden, om kraniosakralterapi
De biomekaniske mekanismene og Upledgers forskning
Da John Upledger (1932-2012) tok sin osteopatiske utdannelse så han på det korte obligatoriske kurset i osteopati i kranieområdet som bortkastet tid, i likhet med mange av sine medstudenter. Siden de måtte være tilstede satt han og kameratene bakerst i klassen og pratet om andre ting. Noen år senere opplevde han noe som fikk ham til å forstå at han hadde gått glipp av noe viktig.
I USA har osteopatiske leger en mye lengre og omfattende studium bak seg enn europeiske osteopater fordi de inngår i helsevesenet på linje med vanlige medisinske leger. En av Upledgers pasienter hadde en uforklarlig sykdom som viste seg å skyldes plakk på hinnen rundt ryggmargen i nakken. Det ble til at Upledger selv skulle assistere en neurolog under operasjonen av dette. Upledgers jobb var enkel, han skulle bare holde ryggmargen helt stille under operasjonen slik at neurologen fikk fjernet plakket. Til hans forbauselse klarte han ikke det, det var en rytmisk bevegelse langs ryggmargen han ikke kunne stoppe. Siden dette ikke var mulig i følge den rådende viten om ryggmargen i hans samtid, var hans interesse vekt og for å finne svar begynte Upledger å studere Sutherlands metoder ved Cranial Academy. Til slutt ble han leder for et forskningsprosjekt ved Michigan State University som skulle undersøke Sutherlands teknikker. Var det virkelig bevegelse mellom knoklene i kraniet og hvilke mekanismer var involvert? Prosjektet ledet tilslutt til større forståelse av og noen forbedringer i Sutherlands metoder.
Et av de viktigste funnene var at kraniosakralrytmen, rytmen Upledger kjente når han holdt ryggmargen og som Sutherland mente sphenoid var motoren bak, kommer fra produksjon og reabsorbsjon av cerebrospinalvæsken. Væsken produseres i spesielle strukturer som befinner seg i toppen av høyre og venstre ventrikkel, de væskefylte hulrommene som befinner seg inne i hjernehalvdelene. Fra disse ventriklene fører kanaler væsken igjennom ytterligere to ventrikler og derfra ut i lagene mellom hinnene som omgir hjernen og ryggmargen. Kroppen gjenopptar væsken i spesielle strukturer i forbindelse med sinus sagitalis, en del av systemet som fører venøst blod ut fra hjernen. Den rytmiske bevegelsen i væsken skapes fordi produksjonen av væsken er konstant, men gjenopptaket skjer bare deler av tiden. Gjenopptaket blir utløst av at trykket i hjernen har blitt så høyt at noen strekkfølsomme sensorer i suturen mellom de to parietalis knoklene reagerer og stopper når trykket har sunket så mye at de ikke lenger gir utslag. Denne rytmiske bevegelsen valgte Upledger å kalle kraniosakralrytmen. Den mekaniske virkningen fra trykkøkningen gjør at knoklene i kraniet beveger seg i forhold til hverandre på en slik måte at hulrommet hjernen ligger i blir størst mulig. Når væsketrykket igjen synker glir knoklene tilbake. Langs ryggsøylen spres denne bevegelsen til resten av kroppen dels som en direkte mekanisk bevegelse knokkel mot knokkel, dels på samme måte som når du øker trykket i en vannslange slik at den blir stivere og retter seg ut.
