Del 6 av artikkel: I dybden, om kraniosakralterapi
En annen av Upledgers utdypende innsikter var at ofte var det ikke nok å frigjøre kraniets knokler, restriksjonene kom fort tilbake. En viktig årsak til dette er at bindevev tilpasser seg omgivelsene slik at hjernehinnene (særlig dura, falx cerebri, falx cerebellum og tentorium cerebellum) har tilpasset seg de gamle restriksjoner og drar knoklene tilbake i de uønskete posisjonene. Disse tilpasningene skjer ved at fibrene i bindevevet har justert seg etter retninger på dominerende strekk.
Et av funnene til Upledger var at ved enkelte typer autisme var dura og hjernehinnene så stramme at enhver berøring av hodet ga sterke smerter. Flere av disse slo pannen mot veggen fordi det lettet smertene en liten stund. Det ble startet et eget forskningsprosjekt rettet mot disse barna og i den forbindelsen ble det nødvendig med mange flere terapeuter enn de osteopatene som behersket metodene. Siden disse barn allerede hadde terapeuter som arbeidet med dem, utviklet Upledger et undervisningsopplegg for andre terapeuter enn osteopater. Dette undervisningsopplegget gjorde at det ble stadig flere ikke-osteopater som ble utdannet i kraniosakralterapi og kraniosakralterapi ble til en egen frittstående terapiform. Hvordan gikk det med barna? De barna som har denne typen autisme hvor hjernens hinnesystem er for stramt, får ofte god nytte av kraniosakralterapi. Den første behandlingen er ekstremt smertefulle, men allerede ved den neste behandlingen har så mye av restriksjonene lettet at de selv ønsker mer behandling. Barn med alle former for autisme blir nå ofte behandlet med kraniosakralterapi. Blir de kvitt selve autismen? Nei, og siden de ofte trenger mye terapi over lang tid så er en praktisk løsning ofte at en av foreldre blir lært opp til å utføre en god del av behandlingen hjemme.
Bindevev i hele kroppen har en egen evne til å holde på gamle restriksjoner som har oppstått når kroppen har forsøkt å beskytte seg i akuttfasen til en skade. Selv om den opprinnelige skaden ikke lenger er et problem, sitter det ofte igjen et gammelt spenningsmønster i bindevevet som hindrer kroppen i sin frie bevegelighet. Vi kaller det ofte for et “minne” siden dette er spenninger som kroppen ikke lengre har behov av. Spesielt vektlegger vi områdene bekkenbunn, mellomgulv, overgang mellom brystkorgen og hals/nakke, samt overgangen mellom nakke og hodet inkludert tungerot og svelg. Restriksjoner her kan vri hele kroppen skjev og gi de utroligste former for uforklarlige ubehag og plager.
Metoden som brukes for å frigjøre bindevev er først og fremst en “lyttende” kontakt. Terapeuten legger hendene på hver sin side av restriksjonen og ved mykt å bevege hendene uten å gli på huden, drar terapeuten forsiktig i strukturene inntil draget møter restriksjonen som skal behandles. Deretter støtter terapeuten de reaksjonene som oppstår lokalt i området. Ofte reagerer kroppen med bevegelser i musklene i området, varmeutvikling eller en pulserende følelse.
Bevegelsesmønstret som oppstår under frigjøring av restriksjoner kalte Upledger for “unwinding”. På norsk foretrekker jeg å si avtvinning fordi begrepet beskriver hva som skjer når en snurret strikk som for lov til å snurre seg opp. Det er ikke uvanlig at slike avtvinninger kan omfatte store bevegelser som omfatter hele nakken, et ben eller en arm, men som oftest er det en liten, knapt merkbar reaksjon. Etter traumatiske opplevelser kan det hende at hele kroppen trenger å gå inn i en slik avtvinning for å frigjøre seg fra hendelsen. 2 eller opptil 4 terapeuter kan da være nødvendig for å støtte denne prosessen.